Kinesiske personlige pronomen
Grunnformen er unik for hver person, og du legger ganske enkelt til et suffiks for å danne flertall.
Det personlige pronomenet «jeg» på kinesisk er 我 (wǒ). Det er grunnlaget for alt.
For å si «du» bruker vi 你 (nǐ). Og for «han/hun» er det 他 (tā).
Merk at uttalen av 他 er den samme for «han» og «hun», men tegnet er forskjellig. For den feminine formen legger vi til det kvinnelige radikalet 女 til venstre, noe som resulterer i 她 (tā). Dette er en særegenhet ved kinesisk skrift som kan hjelpe med memorering.
Pronomenet «det» kan også referere til et objekt; i dette tilfellet skriver vi 它 (tā).
For å danne flertall legger vi nå til suffikset 们 (menn). Dermed blir «vi» til 我们 (wǒmen), «dere» blir til 你们 (nǐmen), og «de» blir til 他们 (tāmen) eller 她们 (tāmen).
I en kinesisk setning er ordstillingen vanligvis subjekt + verb + objekt.
For eksempel, for å si «Jeg spiser et eple», ville vi sagt «我吃苹果 (wǒ chī píngguǒ).»
Her er en oppsummeringstabell over personlige pronomen på mandarin:
 |
 |
||
| 单数 | 复数 | ||
 |
 |
||
| 我 | 我们 | ||
 |
 |
||
| 你 | 你们 | ||
 |
 |
 |
 |
| 他 | 她 | 它 | 他们 她们 |
Det finnes to verb for – Å snakke – på mandarin: 说 og 讲, 讲 brukes litt mer i Sør-Kina.
Å danne en nektende setning med 不
不 (bù) plasseres vanligvis rett foran verbet for å negere nåtid og fremtid.
Å stille et spørsmål med 吗
På mandarin-kinesisk brukes partikkelen 吗 (ma) til å lage lukkede spørsmål som lar taleren svare med «ja» eller «nei». Den plasseres på slutten av setningen.
Klikk på ordene eller bildene i tabellen for å høre uttalen.
De to første setningene oversettes til «Jeg snakker kinesisk» ved å bruke verbene 讲 og 说.
Den tredje setningen er «Jeg snakker ikke kinesisk».
Den fjerde er et spørsmål: «Snakker du ikke kinesisk?»
|
 |
 |
||
| 我 | 讲 | 中国话 | ||
|
|
|
||
| 我 | 说 | 中国话 | ||
|
 |
|
|
|
| 我 | 不 | 讲 | 中国话 | |
|
|
|
|
 |
| 你 | 不 | 讲 | 中国话 | 吗 |
I denne øvelsen kan du klikke på ordet eller bildet for å høre uttalen.